Søkeoppgaven

I søkeoppgaven har jeg sett på ordene lytte og fortelle. Lytte dukket opp 6 ganger, mens fortelle nøyde seg med beskjedne 2 ganger! Dette overrasket meg. Da norsk muntlig utgjør 1/3 av norskfaget hadde jeg trodd at dette også hadde blitt vektlagt mht ordvalg i læreplanverket.

Derfor søkte jeg også på ordet snakke for å se om resultatet ble annerledes da. Snakke dukket også opp kun 2 ganger, og jeg endret derfor søkeordet mitt til framføre. Også framføre dukket opp kun et beskjedent antall ganger; 3 ganger. Dette forundrer meg. Muntligheten er jo ment å være mer tilstede i alle fag nå, og spesielt i norskfaget; som også gir en egen karakter i denne disiplinen. Likevel dukker "muntlige" ord som fortelle, snakke og framføre opp henholdsvis 2 og 3 ganger.

Referat av Tove Bulls artikkel.

Artikkelen "Det ideologiske norskfaget og det faktiske norskfaget" med undertittel "Går norskfaget i oppløysing innanfrå?" er skrevet av Tove Bull og ble publisert i Norsklæreren 1/1991.

Artikkelforfatteren åpner med å skildre hvordan norsk som skolefag ble skapt. Norskfaget ble til nærmest samtidig med nasjonen Norge. Loven om høyere almennskoler fra 1896 forsøkte å forene to ulike skoletradisjoner, almueskolen og den lærde skolen, og dermed bygge bro over et stort sosialt og kulturelt skille i folket. Her skulle det være en sammensmeltning av norskhet og folkelighet, og kultur og danning.

Norskfaget hadde behov for én kurs, en felles retning, og etter unionsoppløsninga var det helst forestillingene om "norskhet" som kunne virke samlende. Morsmålsopplæringa etter unionsoppløsninga var på mange vis nasjonsbygging, og T.Bull nevner blan annet Aasens arbeid, at norrønt kom inn som undervisningsemne i norskfaget og fokuset på nasjonal litteratur. Det er her T.Bull presenterer begrepet "det ideologiske norskfaget", altså et norskfag med én retning, en felles ideologi.

Slik var det da, men hvordan er det nå? Har vi ett felles norskfag i dag? Artikkelforfatteren mener vi bør se på hva som skjer i norske klasserom, forelesningssaler og barnehager, og hun konkluderer med at vi i dag ikke har ett norskfag, men mange. T.Bull sier:

"No, ved slutten av det 20.hundreåret manglar vi den sams ideologiske underbygginga som fans tidlig i hundreåret. Vi har knapt noko felles ideologisk oppfatning av eller mål med faget."...."Kittet, den felles ideologien er borte"

Hun argumenterer med at norskfaget har med tiden blitt en såkalt ymsepost på timeplanen. Et fag hvor man plasserer de emnene man ikke vet hvor man hvor hører hjemme, og hvor stadig nye emner som kommer til etterhvert. Det blir med andre ord "litt av hvert" uten en klar retning eller fokuspunkt. Faget er dermed blitt så mangslungent og sprikende at det faller fra hverandre. En samlende ideologi kunne fungert som lim og holdt faget sammen.

"Om vi er samde om at "norskheit" ikkje kan fungere som ideologisk kitt, fins det da noko som kan erstatte det, som vi kan ha i staden?"

Hun stiller spørsmål om hva norskfaget skal inneholde, og hva er kriteriene for at et emne kan kalles norskfaglig og dermed puttes inn i norskfaget. Forfatteren bruker bildeanalyse som et eksempel. Hvorfor hører bildeanalyse hjemme i norskfaget? Er bildeanalyse viktigere enn gramatikk? Det kan ikke være nok å svare med at bildeanalyse er en del av norskfaget fordi det er aktuelt og "i tiden". Hun konkluderer med at faget må avgrenses for å reddes; men avgrensing er en utfordring i sag selv. Avgrensingsproblematikken er åpenbar og mye større enn da "norskhet" var limet i faget. Her peker T.Bull på flere faktorer;

• avgrensing i forhold til andre undervisningsfag
• historisk vs den samtidige dimensjonen i faget
• forholdet mellom ulike tekster f.eks muntlige vs skriftlige

"Det skal altså finnas noko grunnleggande som gjør faget til "norskfaget" anten det blir formidla til ein seksåring eller tjueåring, anten det skjer i Kautokeino; Oslo eller Førde, anten det handlar om å lære trafikkreglar, å bøye ma ðr, å skrive eit Haiku-dikt, å lese Bjørnsons Faderen eller å lære seg reglane for nynorsk samsvarsbøying."

Dersom man er på jakt etter det faglige kittet er det da mulig å se på norskfaget som tekstfag? I tekstbegrepet ligger sosialisering, oppdragelse gjennom skrift, skriftspråk og skriftkultur. Forfatteren mener at dette er kanskje det viktigste fellesfundamentet faget har, Likevel; dette stiller nye spørsmål, hvilken skrift, hvilke skriftspråk og hvilken skriftkultur? I Norge er dette opplagte spørsmål. Den norske skolen kan ikke se bort fra at Norge har to offisielle skriftspråk, og at folk bruker dialektene sine i nær sagt alle situasjoner. I Norge har vi ikke et felles tale og skriftspråk. Dette er muligens særnorsk, men det viser til bakgrunnen vår.

I tillegg stiller norsk som tekstfag et spørsmål til. Hva med det muntlige? Er det helt glemt? Løsningen kan være å inkludere alle slags tekster inn i teksbegreper, muntlige som skriftlige. Slik kan teksbegrepet til en viss grad være limet eller kittet som Tove Bull hele veien etterlyser i norskfaget. Samtidig er faren at tekstbegrepet blir så vidt at det til slutt mister all mening. Kan "alt" være tekst?

Avslutningsvis sier forfatteren:

"Det vi i alle fall må passe på å ikkje forsømme, er debatten kring spørsmålet om det fins noko som vi kan kalle fagets egenart, om kva det i såfall er og korleis det eventuelt kan gjennomsyre faget så det blir ein klar og synlig identitetsmarkør, eit méd* å segle etter på den norskfaglige seglasen vi alle er på reis i. Men aller først må vi gjøre det klart for oss sjølve om vi verkelig treng eit slikt méd.

*méd = siktemerke

Heisann. Da jeg studerte norsk ved HiNT fikk vi i oppgave å skrive en tekst om hva "Den gode lærer" er. Jeg skrev et dikt, og det er som følger:

Å VÆRE DEN GODE LÆRER

Å være den gode lærer
er å være en viktig bærer
av moral, etikk og fag.
Det er mye man skal klare,
å gi respons kan være ei mare
når det ikke er din dag.

Du skal ha humor og toleranse
være kreativ og kunne danse
og være forberedt til hver eneste dag.
Du skal kunne arbeide tverrfaglig
være morsom, men også saklig
og brenne for ditt fag.

Kunne forklare når eleven står fast
gi ham tid, du har ingen hast
med to minutt på hvert hode.
Du skal være grei og snill og blid
for foreldrekveld er så trivelig
når foreldra spør om sin pode.

Se hver elev, ikke en klasse
de er individer, ikke en masse
med hver sine behov og tanker.
differensiert undervisning er riktig
eleven må føle seg riktig
selv om du energien manker.

Du skal undervise, være los
for en fjern elev i eget kosmos
og du kjenner at det sliter og tærer.
Men etter en pause med kaffe
kan du hamle opp med de daffe.
Ja, dette er den gode lærer!

Famler litt i blinde

Dette er min jomfrutur som blogger. Dette blir spenndende!

Jeg liker å lese Maritas blogg http://lektoraksnes.blogspot.com